Twitter

Denne bloggen er skrevet som en kommentar til Arne Krona sitt innlegg om Twitter:Arne Krokan om Twitter

Alle er kjent med bruken av SMS og lignende. Dette er fordi det er en tjeneste vi er vant til å bruke og er godt tilfredse med kommunikasjonsformen den tilbyr. Den er ikke for personlig og man slipper svare på ”direkten”. I den senere tid har trådløs infrastruktur blitt bygd ut i kriker og kroker. Dette medfører at nye tjenester ser dagens lys. Twitter er et godt ekempel på dette. I utgangspunktet ble det vel tenkt at Twitter skulle brukes til ”fjas” mellom kompiser, men har en stor mulighet for å overta for SMS. Hva gjør jeg nå er et spørsmål mange eller kanskje ikke så mange spør. Gjennom Twitter kan man sette en statuslinje for hva man driver med og samtidig få rede på hva andre driver med. Muligheten for å kunne svare på andre sin innlegg/spørmål gjør tjenesten veldig lik SMS og teknologien åpner for trådløs tilkobling med hva slags brukerutstyr det måtte være. Er folk påkoblet internett, ja så kan de saktens sende en oppdatering/svar på hva det måtte være. Et viktig poeng med Twitter og lignende tjenester er at de er gratis. Dette kan medføre bølger av brukere så snart de finner ut at det er nettopp gratis og at tilgjengeligheten begrenser seg til å være påkoblet internett. Nå når mobilnettet har konvergert mot internett så er tilgjengeligheten tilnermet den samme for både bruk av SMS og Twitter.

Det nevnte Facebook-intervjuet setter søkelyset på temaet samtidig interaksjon. I denne sammenheng er det interessant å se hvordan en samlet gjeng med teknologibrukere forente sine meninger og lot det komme til uttrykk ved verbalt å tilsnakke programlederen. De fleste var enige om at spørsmålene som bel stilt til Facebook grynderen foholdt seg som en vennesamtale og at viktige temaer som tilhørerene var interessert i ble utelatt. I mange store forsamlinger har den jevne person visse indre barrierer som forhindere dem i å si sin mening. Tale i det offentligerom er noe som er forbehold en liten gruppe folk som både tør og mener de har noe viktig å si. Det ene utelukker ikke det andre. De som roper høysest får som regel sagt det de vil enten det er interressant eller ikke. Det viktigste poenget med en slik back-channel kommunikasjonsform som Twitter tilbyr er at meningen til alle kan komme fram. Mener nok folk det samme, er det alltids noen som tør løfte på sløret og si hva de mener. Dette er ofte enklere hvis det er en unison konsensus om hva som bør sies.

I forhold til en undervisningssituasjon tror jeg tjenester som Twitter kan ha en stor innvirknig. Jeg har selv sittet i store forelesinglokaler og hatt lyst til å spørre om ting, det som har holdt meg tilbake er at jeg har vært redd for å dumme meg ut. I denne sammenhengen hadde det vært strålende om Twitter e.l. ble brukt slik at man kunne spørre om ting uten å måtte heve stemmen i det offentlige rom.